torsdag 15. juli 2010

Siste reisebrev fra Onkel Reisende Mac og hans mye bedre halvdel.


ARRRRRRRGGEEEEEENTTTTIIIIIIINNNNNAAAAAAAAAAAAAA!


Kjære leser. Nå har det gått en stund siden sist innlegg(igjen...), og jeg har som vanlig mye å fortelle.

Dette er siste innlegg på min reiseblogg for denne gang, hvilket betyr at vi snart reiser hjem for denne gang. Det er vemodig, men også fint. Vi gleder oss utrolig masse til å treffe alle våre venner og familie igjen etter lang tids fravær. Når det er sagt kan man vel være ganske sikker på at dette langt fra er siste reisen vår, og dermed heller ikke siste innlegg på bloggen!

Først vil jeg gjerne fortelle litt om en opplevelse utenom det vanlige. Fotball-VM var helt utrolig. Jeg elsker fotball. Jeg elsker VM. Jeg elsker Sør-Afrika. Hva er vel bedre enn å kombinere de tre??



Her fra Portugals 7-0 mot Nord-Korea. Ganske kult å være der!

Jeg har til dags dato ennå ikke opplevd ett eneste menneske som har hatt det kjipt her nede under VM. Selv de som ikke har noe, har fått mulighet til å se kampene, om ikke på stadion, så har de gledet seg over at deres land har arrangert et så fantastisk mesterskap. Så får det eller være at enkelte der hjemme irriterer seg grønn over Vuvuzela og det den bringer av larme. Hvis jeg skal være helt ærlig så jeg veeeeldig få sørafrikanere med vuvuzelas de tre kampene jeg fikk se live på stadion. Siden vi bor her fikk vi billettene våre til lokal pris, og satt dermed sammen med lokale. Der vi satt var det i allefall få med vuvuzelas!



Her har du de - de store stygge ulvene som ødelegger VM med de forferdelige instrumentene! ;)


Det VM har gjort som man ikke ser på tv hjemme er å forene denne herlige nasjonen ytterligere. Folk har fått ett annet syn på sitt eget land, tidligere rasebarrierer opphves, folk hilser på hverandre igjen osv. Jeg vil gjerne få gratulere hele det Sørafrikanske folk med et vellykket og utmerket mesterskap. Så får jeg legge til at det var trist at Argentina ikke vant! Det å få lov til å være med på noe slikt som vi har nå gjør noe med følelsen av å ha noe til felles med resten av verden, og det varmer!



Her fra hvilken som helst bar i Sør-Afrika!

Jeg vet ikke om du leste saken som sto på "trykk" i VG Nett 2. Juli, en meget fin sak som omhandlet blant annet arbeidet vi har gjort her nede med fotballen som virkemiddel for å bekjempe HIV og AIDS. Her er den i alle fall: http://www.vg.no/sport/fotball/vm/2010/artikkel.php?artid=10009615

Utenom det har mange andre utrolige ting skjedd, jeg nevner i fleng:

-Kvaløysletta IL og Slettaelva SK har slått seg sammen for å lage nytt lag, og de har donert 4-500 draktsett til vårt arbeid her nede! I forbindelse med dette, har

-"Linken" Forskningspark har donert 10000.- til kjøp av utstyr her nede, noe som kan være lurt all den tid det nok er billigere å kjøpe lokalt enn å kjøpe i Norge og sende det ned.

-Nesbyen IL har blitt vennskapsklubb med Wesbank United, laget som jeg har startet her nede, og samlet inn massevis av utstyr på en lokal fotballskole i Nesbyen, som nå står klart til avsending på et lager i Oslo.

-Min kjære Onkel Knut på Grytøy i Troms har donert 5000.- til å kjøpe inn utstyr og fortsette arbeidet vårt lokalt.

-Geir Knudsen og co. har tatt turen Oslo-Cape Town i en Opel Astra 94' som hadde gått 269000 km FØR turen. De har samlet en del penger(uvisst hvor mye enda) som de donerer til THINK Mental Fashion og prosjektene deres! I skrivende stund har de kommet langt og nærmer seg Sudan! Du kan følge de på FB, "Oslo - Cape Town"!

Alle disse fantastiske bidragene mottas med stor TAKK fra alle oss her nede, vi er utrolig ydmyke i forhold til dette, og har virkelig tenkt å bruke all støtten til å gjøre en forskjell for barn og unge her nede som har lite eller ingenting fra før.

Så til de praktiske tingene vi ser for oss skal skje i tiden fremover. Børre Sørdahl fra THINK har vært her nede i 8 dager(dro i går), og når vi er sammen med han går ting fort. Ideer blir lanserte, møter blir holdt, avtaler gjort og vin blir drukket! Vi har inngått et samarbeid med Wesbank Primary No 1. som er skolen jeg har jobbet med her nede om et samarbeid i fremtiden langt utover det "lille" vi har fått til så langt med fotballen. Vårt mål er at vi skal løfte hele Townshipen, kanskje ikke allerede i morgen, men vi begynner i dag, så får vi se hvor langt vi kommer. Vi ønsker gjøre det attraktivt å holde til i Wesbank, attraktivt å drive med idrett/kultur/arbeid, slik at vi på den måten kan bevistgjøre de på at livet slett ikke trenger å være utelukkende negativt, selv om man bor der man bor. Gjennom noen venner av oss alle som vi traff for første gang her nede i forrige uke(en svenske og en sør-afrikaner som driver eksport av vin- samt vinbutikk her nede) som driver med noe a la det samme som oss i en annen Township, Kayelitcha, har vi gjort en intensjonsavtale som betyr at vi alle ønsker å trekke i samme retning med vårt arbeid med å forhindre HIV/AIDS. Disse gutta bor også her nede, noe som gjør det enklere for dem å jobbe med dette på lokalt plan. Jeg og Ina skal i morgen allerede på møter i Wesbank for å forberede en helt ny satsing, på rugby denne gangen, som de skal hjelpe oss med.

Veldig få av barna i Wesbank har sett havet, selv om de bor bare 15 minutters kjøring unna noen av verdens fineste strender, og derfor ønsker vi å få til noe så enkelt som en beach-dag i forbindelse med verdens AIDS-dag i slutten av dette året. Børre og Ina kom opp med en ide om at vi kunne ta for oss jentene i dette tilfellet, da guttene er de som vi har holdt på med så langt, noe jeg syns er en strålende ide. Forhåpentligvis vil samarbeidet med Lars og Francois bære frukter, og vi kan få dette til!!!!

Som dere leser er det en ganske entusiasmebefengt skribent som holder på her, og det skal dere vite, dette er smittsomt. Jeg ønsker å invitere DEG som leser til å reise ned hit å se på forholdene selv og eventuelt bidra med litt av din tid. Det trenger ikke være 6 måneder, det kan man gjøre på mindre plan også. Men jeg tror at en sånn erfaring kan være med på å smitte DEG også, og vi får aldri nok smittebærere av entusiasme. Alt du trenger gjøre da er å legge igjen en liten beskjed på mariusbrattli@hotmail.com eller ta kontakt på Facebook, så skal jeg sette deg i kontakt med de riktige folkene her nede og hjemme.

Ellers så vil jeg gjerne skryte litt av min kjære Ina(igjen). Hun har hatt et tøft semester på UCT, med innleveringer i alle tre fag hver uke, og veldig mange negative tilbakemeldinger, men hun har kommer veldig bra ut av det og snittet med B fra UCT er rett og slett imponerende!!!

Nå er det svinkaldt i Cape Town, og det har det vært de siste ti dagene. Sikkert ikke verre tempratur enn i vårt kjære Tromsø, men husene der er i allefall bygd for kulde, det er IKKE disse! Vi varmer hverandre, så sånn sett går det greit, men det å stå opp fra senga om morgenen er en kald opplevelse. Sånn sett skal det bli godt å komme hjem om noen dager!

Fremtiden vår er uviss. Vi vet at vi skal bo i Bergen fra 1. August av(bare ikke hvor??!!) fram til jul, da Ina skal skrive bachelor-oppgave og ta ett fag ved siden av. Vi vet at vi har booket Ishavskatedralen den 9. Juli 2011 klokken 1600 til bryllup. Stort mer enn det vet vi ikke. Vi fikk tilbud av tidligere nevnte Lars og Francois om å drive en vinbar med Tapas(!!) her nede, rett ved siden av en av Sør-Afrikas beste vinbutikker. De to har eget radioshow en gang i uka, og får mye publisitet med deres vinkunnskap, og tente med en gang på ideen om at to som allerede jobbe med Vin og Tapas kunne komme ned å være deleiera i en slitter ny vinbar, uten å bidra med startkapital engang. På den måten kan vi jobbe 50%, og holde på med entusiasmesmitting 50%. Det er en helt fantastisk ide, og det gjenstår å se om det lar seg gjøre! Vi drømmer i vei, og det skal man gjøre.

Ikveld skal vi ta det helt med ro, det blir en actionfylt siste helg med gjengen, noe vi gleder oss til. Vi har etterhvert fått mange venner her nede som vi setter stor pris på, og som det blir kjedelig å forlate. Men, hvem vet hva som skjer i fremtiden!

Jeg vil benytte dette siste innlegget til å takke deg som leser for at du har fulgt med på det vi har holdt på med. Tilbakemeldinger ønskes gjerne, enten på mail eller FB, evt i kommentarfeltet under, om du har noe på hjertet!

Med beste hilsen fra Marius(skribent og generell pratmaker/storyteller) og Ina Sofie(medforfatter og mental støttespiller ;)

torsdag 10. juni 2010

ADVARSEL! Langt innlegg om VM og Mini-VM!



Klokken er 19:09, datoen 10. Juni og jeg sitter her med et vinglass, for anledningen fylt med Sør-Afrikansk rødvin. Stemningen er mildt sagt til stede. Frankrikes landslag ankom hotel Southern Sun(50 meter fra leiligheten vår) for rundt 30 minutter siden. Uruguays landslag bor 500 meter borti gata. Såpass må det være.

I morgen starter VM i fotball 2010. Verdens største arrangement, uansett sort. Hele verdens øyne vil være på Sør-Afrika den neste måneden. Dette landet med de store forskjellene, som jeg har lært meg å elske, og hate, etter 5 måneders bostedsadresse her nede.

Jeg elsker det faktum at man kan snakke med hvem som helst hvor som helst.
Jeg elsker engasjementet rundt et sårt trengt mesterskap som kan være med på å forene denne nasjonen, slik VM i rugby gjorde det i 1995.
Jeg elsker at naboens barn (også de voksne, etter leggetid) blåser så hardt de kan i deres VUVUZELAs(hvis du ikke helt vet hva det er enda er du blant de heldige) og lager lyd.
Jeg simpelthen elsker folket, maten, vinen og ikke minst det brennende engasjementet.

MEN

Jeg hater alle former for, og da spesielt åpenbar, rasisme.
Jeg hater å måtte se folk lide fordi de er født av foreldre av annen hudfarge enn min egen.
Jeg hater at regjeringen som er stemt fram av de fargede, majoriteten, åpenbart neglisjerer alle i dette landet som ikke har mer i lomma enn de har i hånda.
Jeg hater at dette lands regjering ikke jobber hardere for å bli kvitt dette landets, denne verdenens, største og mest økende utfordring, HIV/AIDS.


Jeg kjenner en fyr(jeg vet jeg har nevnt ham flere ganger, men kommer egentlig ikke utenom mitt største idol, og venn) ved navn Børre Sørdahl. Hans drøm er å få en verden helt fri for HIV/AIDS. Han vet utmerket godt at han ikke kan gjøre dette alene. Derfor startet han, sammen med nå avdøde Nomatemba Solli(Hvil i fred, synd vi aldri rakk møtes), organisasjonen THINK Mental Fashion. Via denne organisasjonen kan han skape et engasjement hos folk som meg og deg, slik at vi kan engasjere oss i saken, og dermed engasjere flere. Kall det gjerne en positiv form for pyramidespill, kall det hva du vil for meg. Men det fungerer. Såvidt meg bekjent er målet til THINK å smitte folk med entusiasme. Jeg er smittet, og kan vel dermed være stolt av å kalle meg en smittebærer.

Prosjektet mitt her nede handler i all hovedsak om nettopp det, entusiasme. Jeg hadde et privat mål for prosjektet som i all hovedsak var at jeg, og alle andre involverte, skulle ha det gøy. Det har jeg klart. Under disse ord kommer dere til å se bilder av engasjerte unge mennesker som holder på med energikrevende idrett(ikke bare fotball) og som samtidig koser seg.

Mini-VM 2010 var min lille idé, en ganske god sådan spør du meg. Jeg hadde lyst at "mine" unge skulle få spilt noen kamper mot annen motstand enn bare hverandre, på en annen arena enn skolen vi trener på. Ideen ble lansert i miljøet i og rundt skolen til ungdommene, og jeg skjønte fort at denne bydelen(Townshipen) Wesbank trengte noe mer enn det. Og hva er vel bedre enn å slå et par tusen fluer i en smekk? THINKs venn, Dr. Quinton Adams, psykolog, brukte sin ekspertise og sine kontakter i en storslått planlegging av tidenes første "Sportsday" i Wesbank. De fikk støtte av Cape Town City Council til å leie inn høytalere, scene og en liten lunsj til alle unge håpefulle deltakere. Så gjensto bare planleggingen av selve dagen. Jeg ønsker ikke å fortelle så mye om den prosessen, annet enn at disse menneskene har liten eller ingen erfaring med å arrangere noe som helst fra før, og utfordringene var og ble store. Men når enden er god er vel allting godt. Og godt er det!

Jeg vil gjerne få lov til å takke min venn Kim Daniel Arthur for en personlig gave disse barna ALDRI kommer til å glemme. Jeg vil også takke Wiggo Andersen for at han bidro med alt utstyret dere ser på bildene, drakter, shorts, strømper, vester, baller, pumper, kjegler mm. Rune Sørensen er en god kompis som har vært litt assistent-trener! Tindfotingan og TUIL har også bidratt med sitt. Selvsagt så er min kjære Ina Sofie den jeg har aller mest å takke. Hun har vært med meg ut mange ganger, tatt mange bilder, vært sammen med meg når jeg har vært tverr og sur(og glad!) og vært med og betalt for at jeg har kunnet dratt ut dit mange ganger i uken de siste månedene.

Foto: Inas såpebobler ble en stor hit blant Wesbanks unge håpefulle!

Selve dagen beskrives ganske kort(les: langt).

0630: Avreise Cape Town etter en god frokost for undertegnede.
0800: Folketog gjennom Wesbanks gater med sang og først i toget var selvsagt svært dyktige lokale drillpiker med hvitmalte småplank som driller. Vakkert!
Foto: Folketoget.
Foto: Drillpikene!!

0930: Ordføreren i Cape Town på "scenen" vår. Holdt en fin tale, hvor han blant annet lovte midler til slike arrangementer årlig fremover!!
1000-1400: Fotballturnering på banen.

Foto: Ett av motstanderlagene poserer.

Jeg hadde lagt draktene i vår provisoriske garderobe som de gjør i Manchester United og (full sammenligning forøvrig)TUILs garderobe. Nummer 1 lengst til venstre, så nummer 2 osv med shorts og strømper ved siden av. Dette visste lagene mine om, fordi vi hadde prøvd ut utstyret i treningskamp mot hverandre Torsdagen før, en omgang hver, da vi bare hadde utstyr til ett av lagene.

Foto: Som i Manchester United og TUILs garderobe.

Alt dette utstyret går selvsagt rett til skolen etter turneringen er ferdig, slik at også framtidige lag kan bruke det. Det mine gutter derimot ikke hadde regnet med var at jeg fikk en gave pålydende flere tusen norske kroner til å kjøpe NYE fotballsko til hele gjengen, etter sist blogginnlegg. Flere av gutta gråt da de så at de alle fikk nye sko, som de attpåtil kunne beholde selv. Enkelte av de hadde sko fra før, men dette var sko de hadde arvet fra en storebror eller fetter og de hadde egentlig aldri sett nye sko i deres "kule" esker. Alle sammen tok også vare på eskene! Det var et sterkt minne, og noe jeg aldri glemmer.

Foto: New shoes!!!

Foto: Stolte gutter!

Begge mine lag vant sine første kamper, og tapte de neste. Vi hadde snakket om dette på forhånd, at resultatet ikke betydde så mye, men det var tydelig å se både glede og frustrasjon i alle kampene. Sånn er ungdommen, og det gjelder vel strengt tatt også treneren!!!


Foto: SA SA SA BRA BRA BRA

Foto: WESBANK WESBANK YEAH!

Foto: Kyrne ville også delta.

Ved siden av fotballturneringen arrangerte de skikkelig fest. Det var en scene der, hvor mer eller mindre begavede lokale stjerner fikk boltre seg, og opptre til stor applaus fra de over 1000 frammøtte.

Foto: Noen av deltakerne hadde pyntet seg.

Foto: Begavede unge dansere på scenen!

Foto: Vår venninne Silje og Ina koser seg med barna.

I tillegg skrev vi et aldri så lite stykke historie denne dagen. Vi hadde et telt hvor lokale lisensierte sykepleiere og doktorer holdt til, hvor folk kunne komme for å teste seg for HIV/AIDS. 256(!!!!) mennesker testet seg frivillig denne Lørdagen, noe som ny rekord med 256 personers margin i forhold til tidligere arrangementer. Jeg tar av meg hatten for disse utrolig modige menneskene som faktisk testet seg.

Foto: Barn og voksne koser seg.

Klokken 1600 var jeg helt tom for krefter og jeg og min kjære Ina dro hjem for en liten høneblund, godt enige om at det sålangt hadde vært noe av det artigste vi noensinne hadde vært med på. Etter et par timer på øret var det tid for en aldri så liten fest med gode venner på stampuben like ved der vi bor.

Nå har ungdommene vinter(!)ferie, og de starter ikke opp igjen før jeg har dratt hjem, men vi skal treffes igjen. City of Cape Town har betalt for at vi skal få dra på en såkalt "fanpark" med boller og brus for å se en kamp nå under VM. Jeg gleder meg allerede til å treffe guttene igjen!

Når man starter noe som det jeg har gjort, er det utrolig synd å avslutte det. Ikke bare for min del, men også for utøvernes del. Derfor har halve jobben min bestått av å finne min etterfølger. Han er også funnet. Henry Ford(igjen!) fra selve Wesbank var sentral i organisasjonskomiteen til sportsdagen var mer enn interessert i å ta over for meg, han kunne fortelle at han lenge hadde ventet på at noe skulle skje i Townshipen, og at han gledet seg veldig til å følge opp disse herlige guttene. Han har allerede meldt de på i den lokale "skoleserien" her i Cape Town, og de kommer til å ha ukentlige kamper fra og med August av!!

Foto: Unge håpefulle forsøker å ta fotografen!

I morgen begynner VM, og vi gleder oss helt utrolig. Vi har allerede opplevd alt vi hadde lyst til her i Cape Town, og mere til, så nå er det kun fotball, fotball, fotball fremover, før vi har en 10-dagers etter VM hvor vi bare skal slappe av og si farvel til alle våre venner her nede. Da skal vi hjem til vår lille gud-datter Sofie i Tromsø i ti dager, før turen går tilbake til Bergen med jobb og studier.

Cape Town syyyyyyyder av folk nå, klokken er allerede 2030, vi må nok ut å se på livet.

PS: Grattis med fødselsdagen i dag, Mamma og Pappa!(Ja, de har samme dag!)

lørdag 22. mai 2010

Askefast, Mazda 323 og fotballtrening!




Heihei, kjære leser. Det har nå gått en liten stund siden sist, og det er på tide med en aldri så liten oppdatering på bloggen min, slik at dere som følger med får vite hva vi holder på med her nede.

Siden sist har jeg vært hjemme en tur, det hadde seg nemlig slik at jeg måtte ut av landet etter tre måneder, og hva var mer mer naturlig da enn å fly hjem en liten svipptur. Det høres enkelt ut, men jeg fikk oppleve at det kan være litt mer komplisert enn det. Jeg skal ikke gå i detalj mer enn å si at jeg iallefall kan påberope meg retten til å si at jeg har vært "Askefast". Det ordnet seg, og etter en del om og men kom jeg tilbake hit til Cape Town for en måned siden.

Før jeg dro hjem fikk hele saken som jeg har skrevet litt om tidligere, nemlig Wesbank United, en ny giv. Folk som tidligere hadde gått under jorden kom opp igjen, andre folk valgte å gi fra seg en masse utstyr til prosjektet, og jeg fikk om mulig enda mer lyst til å begi meg ut på mitt eget lille fotballprosjekt.

Da jeg kom ned hit etter Norge-visitten leide jeg meg en Mazda 323 (93(?)-modell) på langtidsleie, fikk med meg en som er herfra og kjørte til denne townshipen Wesbank. I denne townshipen er man usikker på hvor mange som bor, i og med at det er dårlig opplysninger om det meste rundt folk som bor der, men det er iallefall flere titusen mennesker, og "selvsagt" ingen hvite. Disse menneskene bor kummerlig, for å si det mildt. Når man kjører inn der flere ganger i uken, og ser disse forferdelige forholdene de lever under får man faktisk enda mer inspirasjon til å holde på med et prosjekt som dette for kanskje å gjøre hverdagen til noen av de involverte litt bedre, få dem til å tenke på andre ting.


Før treningen må vi jo ha lagmøte!



Jeg fikk, av skolens ledelse, utdelt to lag à 15 spillere hvorav det ene laget består av 12- og det andre 13-åringer. 3-4 dager i uken reiser jeg ut til Wesbank Primary School(30. min i bil hver vei) etter deres skoletid og trener disse to lagene i fotball. Jeg har vært så heldig å fått inn massevis av utstyr fra forskjellige folk, mest fra en nordmann som fikk høre om prosjektet av foreldrene til min venninne Siri fra Tromsø, deriblant 15-20 baller, vannflasker,strømper, shorts, drakter, kjegler m.m. og noe av dette bruker jeg selvsagt daglig, mens andre ting har jeg valgt å spare til vi skal spille kamp. Derfor trener de i deres egne klær og noen vester fra meg. Alle guttene som spiller er helt fantastiske, de hører etter, de setter pris på tips og råd og de gjør stort sett det de får beskjed om. Lærerne på skolen der kan fortelle at spesielt disse eldste ikke oppfører seg slik i timene, men det er vel forståelig, det er noe med det være 13 år, det husker vi vel alle.


SA-SA-SA BRA-BRA-BRA ...!



Nå har vi gjort det sånn at vi skal ha en turnering den 5. Juni som de selv har kalt for "World Cup 2010", noe som jo lyder kjent her nede. Deres eget lille VM, altså. Mange av våre venner i Cape Town, norske såvel som lokale, skal komme å se på, foreldrene til barna og venner og naboer likeså. De gleder seg skikkelig, og jeg kan knapt vente med å få på disse barna ordentlige fotballdrakter fra topp til tå. De kommer til å bli helt overveldet!


Tyngst, men raskest på laget ;)

Når det er sagt er det ikke bare fryd og gammen. På skolen hvor barna går er det også 800 andre barn med en fotballspiller i magen. Det å måtte si nei til flere hundre barn hver gang man er der er en helt forferdelig følelse. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde tid/krefter/utstyr til de alle, men så er det altså ikke. I tillegg er det all den åpenbare volden som foregår. En dag ble en av de eldste guttene henta av 4-5 andre ungdommer på treningsfeltet og dratt bak en vegg hvorpå han fikk seg skikkelig juling. Han kom tilbake og fortsatte spillet, men jeg så han hadde det vondt. Og det verste er frykten min for å gripe inn. Hadde noe sånt skjedd i Norge hadde man jo ikke nølt med å gripe inn, overgriperne var jo snørrvalper, mens her er saken en helt annen. Jeg har fått streng beskjed om hva jeg burde og ikke burde inne i townshipen, og en slik inngripen hadde vel vært et ganske stort overtramp i så måte.

Menmen, det får man vel ikke gjort så mye med, så da får man nøye seg med det man kan. Jeg skal ennå være her i 2 måneder til, og hadde satt uendelig pris på om det var noen der hjemme som hadde bekjente eller naboer eller noe i den duren som hadde noe fotballutstyr til overs. Få eller ingen av barna har fotballsko, noe de hadde brukt hver eneste dag. Jeg ber ikke om nye ting engang, mange i Norge har fotballsko som de vokser ut av fortere enn de slites, osv. Hvis det skulle være noen som har noe slikt ber jeg deg kontakte meg på mariusbrattli@hotmail.com .

Ok, nok om det for nå, jeg har lagt ved noen bilder litt her og der så dere kan se hvordan det ser ut der.

Ellers så er været virkelig på vei motsatt vei av dere i Norge, og i dag var siste gangen på stranda denne sesongen med 19 grader i lufta og 8(!) i vannet.

Ina har kun en eksamen igjen, så har hun ferie sammen med meg. Da skal vi på vintur(er), vi skal lese bøker, og få med oss diverse ting vi ennå ikke har rukket i denne vakre byen.

Høstklem fra oss i Cape Town.

onsdag 7. april 2010

Bilder, masse besøk, nye venner og Safari!

Hei, kjære leser av bloggen min. Om du vil lese alt det som kommer nå i sin helhet er det bare å koke kaffe, hente seg et knekkebrød og sette på noe fin musikk. For dette blir, grunnet ekstremt hektisk aktivitet (LES: LATSKAP) den siste måneden et skikkelig langt innlegg, forhåpentligvis med noen saftige bilder fra litt av det vi har drevet med her nede i den sørlige delen av afrika!

PS: Om du syntes noen av bildene er verdt en ekstra titt, er det bare å klikke på de.

Siden sist har Nina, Ane og Hanna dratt, Alvina kommet og dratt, og hele familien til Ina også både kommet og dratt. Vi har hatt en fantastisk måned med mye god mat, vin og ikke minst opplevelser. Jeg har blitt fjellklatrer på mine "gamle" dager og har ikke mindre enn to(2!) fjellturer på samvittigheten den siste måneden. Noe som jo er ca to(2!) flere enn sålangt i mitt liv.

På toppen av Lions Head, ca. 30000 meter over havet.

Fjellfølget F.V. Alvina, Jaun, Hanna, Marius og Ina.

Jeg vil få lov til å takke alle som har vært på besøk hos oss for at de alle sammen har vært med på å gjøre livet enda bedre for oss her nede. Spesielt vil jeg takke familien Halvorsen(familien Flint, som jeg kaller dere) for at dere tar så godt vare på meg når jeg er så langt unna min egen familie, dere er virkelig noen herlige mennesker.

En annen ting som både jeg og Ina har oppdaget skikkelig for første gang er Rugby. Dette herlige spillet som går ut på å få poeng ved å banke opp motstanderen, for så å springe forbi og score mål. Jeg er den første til å innrømme at det tilsynelatende ikke ser ut som de har regler, men det hele er ganske så intrikat og disse utøverne er toppidrettsutøvere såvel som andre. I tillegg skal det legges til at de, uten unntak, tar en pils sammen med motstanderlaget etter kampen. En vis mann sa; Football is a game for gentlemen, played by hooligans, whereas rugby is a game for hooligans, played by gentlemen. Ikke så langt ifra sannheten, det.

Rugby, for, av og med MENN.

Når det er sagt har jeg langt på vei glemt fotballsupporteren i meg, TUIL spilte sin første kamp i helgen, og kom tilbake fra 0-2 til 2-2 langt på overtid mot et lag vi ikke har råd å tape for. Så det tar vi som en miniseier, så kan vi heller banke bergensere til helgen(LØV/HAM).

Jeg holdt i all viraken på å glemme at vi har fått oss noen nye venner. LiksomTromsøværingene Jørn-Bjørn og Ida som begge til vanlig arbeider på HT har og vært her nede, litt i forbindelse med CAMP EDEN, men også på ferie. J-B har masse familie her nede, faren hans er jo herfra, og de har vi og blitt kjent med takket være dette herlige paret. Vi møtte de mange ganger her nede, og det har blitt konsumert mye vin, flirt mye og langet ut ett og annet spark til moderlandet og tempraturen der hjemme. Vi ønsker begge skikkelig god tur videre, og så vidt jeg har forstått har de det fint der de er nå. Vi kommer aldri til å glemme den minihelgen vi var invitert på vinsmaking og overnatting på Shiraz Estate Guesthouse, som foreldrene til J-B eier, og bestefaren hans driver. FANTASTISK.

På restaurant i Riebeek-Kasteel med Ida, Jørn-Bjørn og hans familie. Bestefar i midten.

Så til det vi faktisk har gjort med Inas familie. De ankom Cape Town Søndag formiddag etter vår helg i Riebeek med J-B og Ida. Da hadde vi et par rolige dager her på stranden med mye god mat og drikke. Så leide vi oss en VW Caravelle med god plass til Ina, meg, svigermor, svigerfar, Robert(20)og Mathilda (18). Vi kjørte rett østover, ca 450km til denne byen jeg har nevnt før, George. Der hadde vi oss en overnatting på samme fantastiske hotellet vi bodde på under Camp Eden Morgenenen etter kjørte vi 350 km til. På veien stoppet vi i en kattepark(ja, KATTEPARK!!) hvor vi fikk se Leopard, Charcal, Lynx mm. inne i burene sine. Men høydepunktet i katteparken var nok når vi fikk gå inn i buret til to voksne Geparder, og de som ville kunne klappe dem.

Tre katter i samme bildet. Ganske kult å få lov til å henge ut med verdens raskeste landdyr, Gepard. Hvem sa at jeg var redd for katter?



Etter å ha bodd med en katt(les: Meg) i så mange år kan Ina kattespråk.

Adrenalinet på topp, selv hos en svoren kattemann som meg selv. Senere ankom vi den herligste lille byen jeg har vært i her i Sør-Afrika, Jeffreys Bay. Den er topp 10 av surfesteder i verden, og alt der går veldig sakte og er veldig behagelig. Etter en ettermiddag med surfing, vel usurfing var det vel vi drev med, hadde vi oss en kanonmåltid på en Gresk restaurant.

Dagen etter kjørte vi rett til Addo Elephant National Park som vi hadde bestilt ved Rekvin reiser lenge på forhånd. Det er neimen ikke bare-bare å kjøre inn der, sånn helt uten videre. Da vi ankom parken hadde vi lest oss opp på hvilke dyr man kunne komme til å se, og at man var heldige om man så løver og neshorn i denne parken. Vi kjørte inn, kjøpe guidebok som fortalte oss litt om HVOR i denne enorme parken man kunne spotte disse forskjellige dyrene. Man kunne og velge guidet tur i parken, men siden vi hadde bil, og 2,5 dager til rådighet valgte vi å kjøre litt rundt selv. Vel inne i parken fikk vi øye på vårt første dyr, et dyr vi skulle se maaaange av senere, nemlig vortesvin. Pumba om du vil. Jo lenger inn i parken vi kom skulle det være mulig å spotte over 20 dyr, noe vi etterhvert fikk oppdage. Vi så fort vår første elefant. Riktignok var den 500m borte, men vi så den. Så oppdaget vi springbukk, Impala og noe som het Redbokk(noe i den duren)og et nokså sjeldent syn, bøffel.

Bøffel uten flokk er et nokså sjeldent syn.

Det var ganske så tørt de dagene her, og da sies det at elefantene må til vannhullet hver 3.-5. dag. Akkurat nå var det tydeligvis vanningstid, og elefantene kom. Og Hei hvor de kom. Vi sto med bilen 25m unna vannhullet, men elefantene kom fra skogen og det viste seg at vi sto bare 1-2meter unna stien deres fra skogen til vannhullet.

Her ser vi elefantene komme mot oss i bilen, de gikk rett forbi bilen til sitt vannhull.
Litt dårlig bilde, men her går de rett forbi bilen, bare 2 meter unna, helt uaffektert. Vi hadde kjyvflaks.
Vi hadde lest at man helst ikke skulle stå så nærme elefanter, men de første virket rolige så vi sto bare der. Vi fikk oppleve 3 grupper med elefanter gå forbi bilen i forskjellig tempo, med barn og alt.
Her 3 grupper med ca 10 elefanter i hver går til vannhullet.
Det var en helt fantastisk opplevelse å få stå der og iakktta disse enorme dyrene i deres naturlige gjøren og laden.

Sjefen i elefantparken, med en helt normal 2.5meter høy elefant ved siden av. Mammut?

IKKE HENG UT VINDUET, sto det...


To unge menn som lekesloss!


Resten av dagen ble brukt til spotting av forskjellige dyr, men vi verken hørte eller så snurten av flere av de "5 store".


Ina har i allefall Safari-sminken i orden.

Vi gikk til sengs i Addo by den natten, kjempefornøyde med å ha opplevd det vi hadde opplevd, men også lysten på mer. Ved frokosten dagen etter bestemte vi oss(svigerfar) for å betale en del ekstra penger for å få dra til en privat park like i nærheten på "bare" 16000 mål, hvor det visstnok skulle være lettere å spotte løver, neshorn, zebra, sjiraff.
Det er en tur vi aldri kommer til å angre på. Vi må vel si at i disse parkene er sjansen ganske stor for å få se det meste av det de har, men jeg vil likevel si at vi hadde flaks med dagen. Vi fikk først øye på Gnu og Nyala, to relativt vanlige løvematdyr i en slik park.

Her er da man håper katter ville velge Whiskas.

De mater jo ikke løvene, de må jakte på maten sin selv. Plutselig fikk guiden vår beskjed om at det lå noen løver på et sted og dit kjørte vi i vår helåpne bil.

Sulten?!
Løvene er som sagt ikke tamme her, men de ser bilen vår som en stor enhet som de ikke gidder å kødde med. Derfor ligger de helt rolige når vi kommer, selv to meter fra løvene gidder de ikke å true oss, MEN det føles skummelt for en stakkars nordlending i åpen bil.

Her har du safaribilen, ikke spesielt vanskelig å bli løvemat!

Så fikk vi se Zebra som her:


Zebra er ikke så glade i mennesker, tro det eller ei.

Og ikke minst Neshorn som her:

Neshorn er heller ikke et dyr man skal kødde med. Selv om akkurat disse virker til å være mer opptatte av hverandre ;)

Ut av ingenting kom det en regnstorm, og da skal jeg si guiden vår fikk fart på Jeepen. Vi ville se flere dyr, men han insisterte på å kjøre til en sånn åpen Lapa hvor vi skulle spise litt mat, drikke litt vin og snakke om hva vi hadde sett sammen med andre biler som også var på Safari. Det var igrunnen bra han insisterte for 300 meter før vi kom til den Lapaen kom stormen. Det er det verste regneværet og den verste vinden noen av oss noensinne har opplevd. Og der ute blant ville dyr har man ikke lyst til å kjøre seg fast. Regnet passet imidlertid utmerket, fordi det ikke hadde regnet der på enn så lenge. Mat fikk vi i oss, vin likeså, men på veien tilbake var det like skummelt igjen. Været hadde roet seg, men det hadde ikke dyrene. Det sies at slike dyr før LEVER ETTER ett sånt uvær. Vi var ikke spesielt høye i hatten da vi oppdaget krokodiller i de små sumpene som hadde blitt laget av uværet, men det var ingenting i forhold til da guiden lot som om vi hadde satt oss fast og noen måtte ut å dytte. En veeeeldig morsom spøk på min og svigerfars bekostning!


Krokodillene kom fram i nattens mulm og mørke. Etter regn kommer sol, sier du? Etter regn kommer KROKODILLER.


Etter alt dette hadde vi bestilt oss hytter inne i selve Addo-parken og hadde en urolig natts søvn med løver og neshorn overalt i hytta, før vi fløy tilbake til Cape Town og en mer rolig tilværelse, uten noe særlig ville dyr rundt ørene. Da hadde vi en rolig uke med familien med nok en tur til J-Bs families landsted i vinland, med enda mere vin enn sist(!) og et par fantastiske restaurantbesøk.

Vel, vel. Takk for nå, vel om merke om du ikke har sovnet ennå!

Klem fra oss her nede, uten flere besøkende!

onsdag 3. mars 2010

Fantastisk helg, barnefødsel og venner i Chile.



Hei. Siden sist har det skjedd riktig mye.

Mine gode venner Nadia og Robin fikk en liten jente Lørdag kveld og hadde på forhånd spurt meg og Ina om vi ville være faddere, noe vi har takket ja til. Det er en helt sinnsyk følelse når din beste venn får et barn, og jeg skulle bare ønske at jeg kunne være i Tromsø akkurat nå. Menmen, noe må man vel ofre for å ha det så fint som vi har det her nede. Og vi gleder oss veldig til Juli, da vi får treffe denne foreløpig navnløse piken. Gratulerer så masse!

Som tidligere nevnt var vi i helgen på CAMP EDEN. Jeg fikk muligheten til å være så tett innpå både deltakere, frivillige, artister og arrangører at jeg liksågodt skrev en artikkel om hele prosjektet. Den artikkelen får du forhåpentligvis lese i Nordlys ganske snart, men hvis ikke så skal jeg legge den ut, her eller en annen plass så de som vil vite hva som skjedde kan lese den. Jeg har jo ikke skrevet avisartikler før, men den ble veldig bra og jeg er veldig fornøyd med den. Jeg fikk i tillegg låne Hanna mesteparten av dagen, da hun ikke var opptatt med andre frivillighetsoppdrag, som fotograf og fikk dermed noen skikkelig bra bilder som jeg har lagt ved artikkelen.

Ellers har vi jo fulgt med på de forferdelige herjingene i Chile. Både jeg og Ina har venner der, og det hele virker jo ganske dramatisk. Men, heldigvis så virker det som om alle vi kjenner som er der har det fint. Tankene våre går derfor til alle de hundretusener som har fått hjemmene sine ødelagt, og selvsagt de pårørende til de mange døde.

I disse dager går alt rolig for seg i casa Brattli/Halvorsen, jentene har tatt inn på hotell inne i sentrum fordi de ønsket seg litt byliv, og ikke bare studentkaféer og uteplasser. Torsdag skal de dra på vinsmaking ute i distriktet, men vi regner med å ha de tilbake her i helgen. Da skal vi blant annet i en bursdag på Fredag og jentene skal ha Ost og Vinkveld her på Lørdag. Så får vi heller se hvordan det går meg meg ;)

Håper du har det fint der du er.

Marius

mandag 22. februar 2010

Jentebesøk og Camp Eden!

Hei, alle sammen og takk for sist. Det er nå en stund siden sist jeg skrev noe her, og det har flere grunner.

For det første har jeg nå begynt å trene skikkelig. Jeg har funnet meg et treningssenter à la SATS, som er rett i nærheten der vi bor og ikke så veldig kostbart.

For det andre har Ina virkelig startet skolen, som hun opplever som enda mer tidskrevende enn Uni Bergen, og hun jobber med skolearbeid omtrent hele tiden i ukedagene, det vil da si at det er jeg som er kokk, vaskekjerring og moralsk støttespiller her hjemme. Noe jeg stortrives med.

For det tredje har vi altså truffet noen herlige mennesker her nede. Det begynte med at vi traff to par(rundt 30 år alle sammen)på stampuben vår like ved leiligheten vår en Fredag for litt over to uker siden, og de har tatt oss med på så sinnsykt mange morsomme og sosiale ting, Rugby-festival(hellig her nede), Søndagsmiddag, Bursdagsbraai(grillfest) og vi har fått treffe alle deres venner. Alle virker til å synes det er skikkelig gøy med noen Norske venner og vi har virkelig blitt godt tatt imot av alle.

Og for det fjerde har vi fått våre første gjester her nede. Nina og Ane som Ina (Ja, våre venner sliter med å skille navnene deres)har jobbet med på Aroma i Bergen kom ned hit sist Fredag. Skikkelig koselige jenter som etterhvert og har blitt innlemmet i den lokale gjengen etter ganske hard drikkevirksomhet hele helgen.

Nå i morgen så kommer i tillegg Inas beste venninne, Hanna nedover. Det vil si at det nå blir meg og fire vakre unge kvinner her i huset, noe jeg overhodet ikke har noe imot. Alle vi fem skal Torsdag leie oss en bil(med undertegnede som sjåfør på feil side av veien?!) og dra til en by som heter George, 4 timer øst for Cape Town. I George har organisasjonen THINK(som jeg vel tidligere har nevnt) et prosjekt gående for lokal ungdom her nede. Det foregår Workshops med teater og sang og slikt hele denne uken, og alt skal kulminere i en gratiskonsert hvor det ventes 10000 besøkende unge mennesker førstkommende Lørdag. Vi skal møte organisasjonen med Børre Sørdahl i spissen(Jørn-Bjørn og Ida fra Tromsø er og her nede for å holde workshops hele denne uken) Fredag og meningen er at vi alle skal ha en eller annen rolle i forbindelse med prosjektet. Vi gleder oss skikkelig og jeg skal selvsagt skrive noen ord om det i ettertid her på bloggen min.

Ellers så ser det ut til at vi skal gå i gang med prosjekt "Wesbank" i neste uke når stormen rundt Camp Eden har lagt seg. Det har vist seg at et så omfattende prosjekt har vært så tidskrevende for organisasjonen at det rett å slett ikke har vært mulig å begynne med noe så omfattende samtidig. Men, vi er tross alt i Afrika, og vi får smøre oss med tålmodighet ;)

Nå som sist, vi snakkes!

klem fra meg og jentene!

PS: OL er best på nett-radio!

mandag 8. februar 2010

Sol og sommer.



For en fantastisk by dette er. Du kan selv se det på dette bildet, men det å være her er noe helt for seg selv. Det er varmt her, men ikke spesielt fuktig, man går aldri med følelsen av svette på hele kroppen. Selv ikke midt på dagen. Min bedre halvdel svetter nok mer enn meg, da hun liker å ligge å sole seg ved det nasjonale svømmeanlegget som har en 3 mål stor park rundt seg og et 50x25m basseng, som ligger 200 meter fra leiligheten vår. Mens jeg ligger altså i skyggen under et tre og leser bok, helt fri for all svette. Nyter inntrykk.

Dette har vi gjort i dag. Etter at Ina hadde sin første dag på Uni og var ferdig tidlig i dag har vi ligget og bare lest bøker som vi fikk av pappa til jul og svirgerfar etter jul(Johan Theorin, gode bøker), og slappet av helt. I kveld skal vi lage god mat, og kanskje se en god film eller to.

Livet er herlig, dere.

Har du lyst å komme på besøk? Da er du hjertelig velkommen.(med mindre du er en seriemorder e.l som bare slumper innom denne bloggen i ren vanvare)

Snakkes /m