ADVARSEL! Langt innlegg om VM og Mini-VM!

Klokken er 19:09, datoen 10. Juni og jeg sitter her med et vinglass, for anledningen fylt med Sør-Afrikansk rødvin. Stemningen er mildt sagt til stede. Frankrikes landslag ankom hotel Southern Sun(50 meter fra leiligheten vår) for rundt 30 minutter siden. Uruguays landslag bor 500 meter borti gata. Såpass må det være.

I morgen starter VM i fotball 2010. Verdens største arrangement, uansett sort. Hele verdens øyne vil være på Sør-Afrika den neste måneden. Dette landet med de store forskjellene, som jeg har lært meg å elske, og hate, etter 5 måneders bostedsadresse her nede.

Jeg elsker det faktum at man kan snakke med hvem som helst hvor som helst.
Jeg elsker engasjementet rundt et sårt trengt mesterskap som kan være med på å forene denne nasjonen, slik VM i rugby gjorde det i 1995.
Jeg elsker at naboens barn (også de voksne, etter leggetid) blåser så hardt de kan i deres VUVUZELAs(hvis du ikke helt vet hva det er enda er du blant de heldige) og lager lyd.
Jeg simpelthen elsker folket, maten, vinen og ikke minst det brennende engasjementet.

MEN

Jeg hater alle former for, og da spesielt åpenbar, rasisme.
Jeg hater å måtte se folk lide fordi de er født av foreldre av annen hudfarge enn min egen.
Jeg hater at regjeringen som er stemt fram av de fargede, majoriteten, åpenbart neglisjerer alle i dette landet som ikke har mer i lomma enn de har i hånda.
Jeg hater at dette lands regjering ikke jobber hardere for å bli kvitt dette landets, denne verdenens, største og mest økende utfordring, HIV/AIDS.


Jeg kjenner en fyr(jeg vet jeg har nevnt ham flere ganger, men kommer egentlig ikke utenom mitt største idol, og venn) ved navn Børre Sørdahl. Hans drøm er å få en verden helt fri for HIV/AIDS. Han vet utmerket godt at han ikke kan gjøre dette alene. Derfor startet han, sammen med nå avdøde Nomatemba Solli(Hvil i fred, synd vi aldri rakk møtes), organisasjonen THINK Mental Fashion. Via denne organisasjonen kan han skape et engasjement hos folk som meg og deg, slik at vi kan engasjere oss i saken, og dermed engasjere flere. Kall det gjerne en positiv form for pyramidespill, kall det hva du vil for meg. Men det fungerer. Såvidt meg bekjent er målet til THINK å smitte folk med entusiasme. Jeg er smittet, og kan vel dermed være stolt av å kalle meg en smittebærer.

Prosjektet mitt her nede handler i all hovedsak om nettopp det, entusiasme. Jeg hadde et privat mål for prosjektet som i all hovedsak var at jeg, og alle andre involverte, skulle ha det gøy. Det har jeg klart. Under disse ord kommer dere til å se bilder av engasjerte unge mennesker som holder på med energikrevende idrett(ikke bare fotball) og som samtidig koser seg.

Mini-VM 2010 var min lille idé, en ganske god sådan spør du meg. Jeg hadde lyst at "mine" unge skulle få spilt noen kamper mot annen motstand enn bare hverandre, på en annen arena enn skolen vi trener på. Ideen ble lansert i miljøet i og rundt skolen til ungdommene, og jeg skjønte fort at denne bydelen(Townshipen) Wesbank trengte noe mer enn det. Og hva er vel bedre enn å slå et par tusen fluer i en smekk? THINKs venn, Dr. Quinton Adams, psykolog, brukte sin ekspertise og sine kontakter i en storslått planlegging av tidenes første "Sportsday" i Wesbank. De fikk støtte av Cape Town City Council til å leie inn høytalere, scene og en liten lunsj til alle unge håpefulle deltakere. Så gjensto bare planleggingen av selve dagen. Jeg ønsker ikke å fortelle så mye om den prosessen, annet enn at disse menneskene har liten eller ingen erfaring med å arrangere noe som helst fra før, og utfordringene var og ble store. Men når enden er god er vel allting godt. Og godt er det!

Jeg vil gjerne få lov til å takke min venn Kim Daniel Arthur for en personlig gave disse barna ALDRI kommer til å glemme. Jeg vil også takke Wiggo Andersen for at han bidro med alt utstyret dere ser på bildene, drakter, shorts, strømper, vester, baller, pumper, kjegler mm. Rune Sørensen er en god kompis som har vært litt assistent-trener! Tindfotingan og TUIL har også bidratt med sitt. Selvsagt så er min kjære Ina Sofie den jeg har aller mest å takke. Hun har vært med meg ut mange ganger, tatt mange bilder, vært sammen med meg når jeg har vært tverr og sur(og glad!) og vært med og betalt for at jeg har kunnet dratt ut dit mange ganger i uken de siste månedene.

Foto: Inas såpebobler ble en stor hit blant Wesbanks unge håpefulle!

Selve dagen beskrives ganske kort(les: langt).

0630: Avreise Cape Town etter en god frokost for undertegnede.
0800: Folketog gjennom Wesbanks gater med sang og først i toget var selvsagt svært dyktige lokale drillpiker med hvitmalte småplank som driller. Vakkert!
Foto: Folketoget.
Foto: Drillpikene!!

0930: Ordføreren i Cape Town på "scenen" vår. Holdt en fin tale, hvor han blant annet lovte midler til slike arrangementer årlig fremover!!
1000-1400: Fotballturnering på banen.

Foto: Ett av motstanderlagene poserer.

Jeg hadde lagt draktene i vår provisoriske garderobe som de gjør i Manchester United og (full sammenligning forøvrig)TUILs garderobe. Nummer 1 lengst til venstre, så nummer 2 osv med shorts og strømper ved siden av. Dette visste lagene mine om, fordi vi hadde prøvd ut utstyret i treningskamp mot hverandre Torsdagen før, en omgang hver, da vi bare hadde utstyr til ett av lagene.

Foto: Som i Manchester United og TUILs garderobe.

Alt dette utstyret går selvsagt rett til skolen etter turneringen er ferdig, slik at også framtidige lag kan bruke det. Det mine gutter derimot ikke hadde regnet med var at jeg fikk en gave pålydende flere tusen norske kroner til å kjøpe NYE fotballsko til hele gjengen, etter sist blogginnlegg. Flere av gutta gråt da de så at de alle fikk nye sko, som de attpåtil kunne beholde selv. Enkelte av de hadde sko fra før, men dette var sko de hadde arvet fra en storebror eller fetter og de hadde egentlig aldri sett nye sko i deres "kule" esker. Alle sammen tok også vare på eskene! Det var et sterkt minne, og noe jeg aldri glemmer.

Foto: New shoes!!!

Foto: Stolte gutter!

Begge mine lag vant sine første kamper, og tapte de neste. Vi hadde snakket om dette på forhånd, at resultatet ikke betydde så mye, men det var tydelig å se både glede og frustrasjon i alle kampene. Sånn er ungdommen, og det gjelder vel strengt tatt også treneren!!!


Foto: SA SA SA BRA BRA BRA

Foto: WESBANK WESBANK YEAH!

Foto: Kyrne ville også delta.

Ved siden av fotballturneringen arrangerte de skikkelig fest. Det var en scene der, hvor mer eller mindre begavede lokale stjerner fikk boltre seg, og opptre til stor applaus fra de over 1000 frammøtte.

Foto: Noen av deltakerne hadde pyntet seg.

Foto: Begavede unge dansere på scenen!

Foto: Vår venninne Silje og Ina koser seg med barna.

I tillegg skrev vi et aldri så lite stykke historie denne dagen. Vi hadde et telt hvor lokale lisensierte sykepleiere og doktorer holdt til, hvor folk kunne komme for å teste seg for HIV/AIDS. 256(!!!!) mennesker testet seg frivillig denne Lørdagen, noe som ny rekord med 256 personers margin i forhold til tidligere arrangementer. Jeg tar av meg hatten for disse utrolig modige menneskene som faktisk testet seg.

Foto: Barn og voksne koser seg.

Klokken 1600 var jeg helt tom for krefter og jeg og min kjære Ina dro hjem for en liten høneblund, godt enige om at det sålangt hadde vært noe av det artigste vi noensinne hadde vært med på. Etter et par timer på øret var det tid for en aldri så liten fest med gode venner på stampuben like ved der vi bor.

Nå har ungdommene vinter(!)ferie, og de starter ikke opp igjen før jeg har dratt hjem, men vi skal treffes igjen. City of Cape Town har betalt for at vi skal få dra på en såkalt "fanpark" med boller og brus for å se en kamp nå under VM. Jeg gleder meg allerede til å treffe guttene igjen!

Når man starter noe som det jeg har gjort, er det utrolig synd å avslutte det. Ikke bare for min del, men også for utøvernes del. Derfor har halve jobben min bestått av å finne min etterfølger. Han er også funnet. Henry Ford(igjen!) fra selve Wesbank var sentral i organisasjonskomiteen til sportsdagen var mer enn interessert i å ta over for meg, han kunne fortelle at han lenge hadde ventet på at noe skulle skje i Townshipen, og at han gledet seg veldig til å følge opp disse herlige guttene. Han har allerede meldt de på i den lokale "skoleserien" her i Cape Town, og de kommer til å ha ukentlige kamper fra og med August av!!

Foto: Unge håpefulle forsøker å ta fotografen!

I morgen begynner VM, og vi gleder oss helt utrolig. Vi har allerede opplevd alt vi hadde lyst til her i Cape Town, og mere til, så nå er det kun fotball, fotball, fotball fremover, før vi har en 10-dagers etter VM hvor vi bare skal slappe av og si farvel til alle våre venner her nede. Da skal vi hjem til vår lille gud-datter Sofie i Tromsø i ti dager, før turen går tilbake til Bergen med jobb og studier.

Cape Town syyyyyyyder av folk nå, klokken er allerede 2030, vi må nok ut å se på livet.

PS: Grattis med fødselsdagen i dag, Mamma og Pappa!(Ja, de har samme dag!)